norsk folketro i

Nøkken er en hamskifter som finnes i elver, innsjøer, brønner og tjern. Han er kjent for å lokke folk til en drukningsdøds, og er spesielt aktiv etter solnedgang.

Hans ekte form er en mann med langt hår, skjegg og digre øyne. Fra skjegget hans drypper det både vann og sikkel. I denne formen sitter han vanligvis i vannet med øyene rett over overflata og følger med om noen kommer nærme. 

Når han skal lokke noen tar han formen til en hest og står og gresser i vannkanten. Når noen klatrer opp på ryggen hans, hopper han ut i vannet og drukner de. Han er også kjent for å bruke formen til en vakker menneskeskikkelse, som en kjekk mann eller ridder som venter ved vannet, eller ei dame som vasker klær i vannkanten. Disse skikkelsene vil snakke med og forføre ofret sitt før de drar de under vannet. 

I tillegg til folk og dyr, kan nøkken gjøre seg om til objekt - som en trestokk, en hveltet båt, til og med et smykke, i et forsøk på å få ofret sitt til å gå ut i vannet selv eller strekke seg over det. 

Beslekta til nøkken er Fossegrimen, nok en lokkende skapning som bor i fosser og nært kvernehus. Han er den musikalske lederen av de underjordiske, og spiller på harpa si på mørke og stille aftner for å trekke folk til seg. 

Mang en spelemann har kommet til fossegrimmen for å lære å spille fele, da hans lærdom gjør de til mestre av kunsten. I følge tradisjon må du dra til en foss som renner nordover på en torsdagskveld og kaste en kjøttknoke (eller bukkekje, eller et lam, eller spekemat) i brusinga. Da dukker fossegrimen opp og lærer deg å høre musikken i elvespillet hans. Er kjøttet ditt for magert håner han deg, og lærer deg å stemme fela men ikke å spille den. 

De som har fossegrimen som mester kan å bruke felespill til trolldom, som å få flasker til å fly i løse lufta eller trekke folk til seg. 

Tusser er små menneskelignende skapninger, ikke særlig større enn en tiåring, som vanligvis er usynlige. De kler seg vanligvis i grønt eller blått, bor under bakken, og rår over landet rundt dem. De er ekstremt territorielle og forstyrres as uhensynsfulle folk som bygger fjøs og støl over deres hulrom. For å unngå deres hevn må man holde kveldvarten og ikke bygge støl på deres plass.

Draugen - eller sjødraugen - ser ut som en person i skinnhyre, men hodet er en tangvase. Han sees enten i sjøkanten eller seilende i en halv båt. I tillegg kan han hjemsøke naust, og kan søke folk inn på land. Han kan også opptre som gjenstander, vanligst en stein med tang på - seilere unngår gjerne å bruke en slik som ballast. 

Draugen er alltid farlig, og det å se eller høre han er et tegn på at ulykke og død vil følge. Skrikene hans avgjør hvor ille det vil gå, avhenging av hvor mange skrik, hvor høye skrik, og hvor gurglende skrikene er. 

Han er også et tegn på dårlig vær, og det vil storme dagen etter at draugen har blitt sett. Det anbefales derfor å utsette ei reise om du har møtt draugen.

En mer kjent skapning selv i engelsk-talende land er nissen. Han er en liten, gråkledd mann med rød lue og langt skjegg som hjelper til på gården i bytte mot mat og drikke. Han er beslekta til tussene og deler mange evner med de, men velger å bo i sammenheng med folk istedetfor å vike de unna.

Nissen bor i fjøset, på låven, på stallen eller under huset på en gård. Nissen er derfor ofte kjent som fjøsnissen. I havsamfunn er han også kjent for å være båtvant og kan bli med i bord på skip. I det fri bor han i fjell eller i gamle trær. 

Draugr er den eldre forståelsen av draugen, og kalles og en Haugbuí eller Haugboer. Han ser gjerne ut som den begravde, og har tilgang til de skatter og våpen de har blitt begravet med.

De holder seg til haugen de er begravet i, men kan vandre bort fra den og følge folk. Det fortelles om en mann som gikk bort til en haug han visste at en draug bodde i, og ropte ut til draugen: "gi meg en drikk, da!". Da dukket han opp med et gullhorn ble mannen redd og stakk med hesten sin. Da kastet den gullhornet etter mannen, og dråpene var så sterke at de brente seg inn i hårene til hesten. Mannen fikk ikke fred før han søke ly i kirka og skremte bort draugen med kirkeklokka. Som takk gav han gullhornet til kirka, hvor den ligger den dag i dag.